Medlemsmøte 24. februar 2025 i Nordstrandshuset

Anne Marie ønsket Dag Jarnøy velkommen med sitt foredrag om Grønlien opp igjennom tidene, eller Ekeberg Skråningen (Skrenten) som den også ble kalt.

Det var dårlig vær, men likevel ca 15 fremmøtte.

Oslo Hospitals eiendommer

Da stiftelsen ble grunnlagt i 1538 fikk den betydelige jordeiendommer til finansiering av hospitalet. På 1500-tallet eide hospitalet hele 267 gårder. I tillegg til inntekter fra selve gårdene kom betydelige summer fra sager, kværner og utleide tomter. Blant annet eide stiftelsen store deler av området hvor Moss by ligger.

I 1736 ble jordegodset solgt på auksjon, etter at biskop Peder Hersleb foreslo dette i en rapport fra året før. Unntaket var selve hospitaleiendommen og noen gårder i nærheten som Mortensrud, Bogerud og Bøler. Disse ble forpaktet bort. Inntektene fra salget av eiendommer ble stort sett lånt ut. Grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg lånte halvparten for å starte opp et blyverk i Vestfold. De siste eiendommene, med unntak av hospitaltomta, ble solgt i 1905. Hospitalet drives nå som et vanlig sykehus, med driftstilskudd fra Oslo kommune.

 I dag eies Oslo Hospital fortsatt av en stiftelse, og drives av Oslo Hospital Psykiatrisk Sykehus AS som en institusjon for voksenpsykiatri.

Alunverket

Alunverket ved foten av Ekeberg ved Christiania («Christian og Sophia Magdalenas Alunverk») ble opprettet i 1737 og fikk navn etter daværende konge og dronning. Det var to av Christianias ledende kjøpmenn, Peter Collett og Peder Leuch, som satte i gang. Alun var tidligere ikke produsert i Norge. Under merkantilismen ville en erstatte importerte varer med norskproduserte produkter. På denne bakgrunn fikk de støtte i form av privilegier, blant annet ved tollfrihet ved eksport og at innførsel av alun og rød farge ble forbudt i Norge og Danmark. I henhold til bevilgning av 3. mai 1737 fikk verket fritt ta alunskifer på Hospitalets grunn og i dets «Fehage». Økonomien ble aldri helt bra og verket måtte stoppe produksjonen i perioder. Man ser fremdeles den sorte alunskiferen i Ekebergåsen like ovenfor der Kongsveien kommer ned til Konows gate. I 1815 var lageret av alun så stort at en fant ikke å kunne fortsette driften.

Opprinnelig er alunskifer et råttent, illeluktende slam på dårlig ventilert sjøbunn for ca. 500 millioner år siden. Under den store forkastningen, da fjorden sank i forhold til Ekeberg og Østmarka, fungerte alunskiferen som et slags glidemiddel.

Det er problematisk å bygge der det er alunskifer i grunnen, som flere steder i Oslo. Skiferen kan løfte grunnmurer, få alminnelig betong til å råtne opp og jernrør vil raskt ruste i stykker. Uranmineralene i skiferen gir radioaktivitet og det blir dannet radongass, som kjent gir gassen fare for kreft. Ved siden av at en fikk fargestoff fra produksjonen, ble alunen brukt som beisemiddel ved farging av stoffer, det ble brukt ved garving og i produksjonen av fint papir. Alun stopper blødning, og er på den måten brukt i medisinsk sammenheng.

 Alunskiferen ble brutt i Ekebergåsen, man ser fremdeles tydelig bruddområdet i fjellet fra aller nederst i Kongsveien. Bryting av malm foregikk vinterstid, mens resten av produksjonen foregikk om sommeren. Tonnevis av skifer ble årlig kjørt i kjerrer ned til selve verket som lå utover mot Grønlia. Malmen ble slått i stykker og lagt opp på åpen mark sammen med bakhunved til store bål som lå og glødet i flere uker. Den videre foredlingen foregikk i 18 - 20 bygninger.

Det trengtes en masse vann. Vannet rant fra Ekeberg til oppsamlingsdammer. Som reserve hadde en et sinnrikt pumpearrangement for å få vann fra Loelva. En hadde pumpehus med pumpemaskin som ble drevet av hest.

Den brente massen ble lutet ut med vann i store kar. Vannet ble så dampet inn i store blypanner. Resultatet var alunkrystaller som ble pakket i tønner. Det var en lang og komplisert prosess som her er fortalt svært forenklet. På slutten av 1700-tallet ble det produsert ca. 75 tonn alun årlig. Et rødt og brunrødt fargestoff fikk en av slammet som var avfall fra produksjonen. Til produksjonen gikk det med 2 000 favner granved og 46 000 stykker bakhunved (1790). En konkurrerte med svensk alun, her ble produksjonen billigere p.g.a. lavere lønninger. Malmen her var oljeholdig, og dermed ble det også lavere brenselsutgifter. Under krigen brukte svenske krigsskip olje som var utvunnet av svensk alunskifer. I 1770-årene dukket det opp en engelskmann med navnet Colbrue. Hans idé var å kjøpe opp all den alun som ble produsert i Europa, sørge for at kundene ble sultefôret på alun og deretter kontrollere prisene og sørge for at de ga en kjempefortjeneste. Colbrue mislykkedes og gikk dundrende konkurs. For Collett & Leuch ble disse årene en gullalder. Christianiakjøpmennene hadde nemlig sikret seg gode kausjonister for sine leveranser. De fikk betalt etter hvert som de leverte varen.

I 1790 arbeidet 32 menn og 12 kvinner på verket, der det til sammen bodde 106 personer. I år 1801 var 138 personer knyttet til verket. Helsetilstanden var god. I Jacob Rosteds beskrivelse av verket fra 1793 heter det at røyken som folket var innhyllet i, beskyttet dem mot all slags sykdom som raserte i byen. I ettertid mener man at den gode helsen skyltes at man levde i et lite, isolert samfunn med ordnede forhold. I dag må vi si at de var en utsatt yrkesgruppe, påvirket av røyk og radioaktiv stråling.

 Alunverket hadde et eget fattigvesen som tok seg av arbeidsudyktige arbeidere. Eieren viste omsorg for sine ansatte, men krevde samtidig lydighet tilbake, «paternalisme». På grunn av dyrtid på begynnelsen av 1800-tallet ble lønningene økt og hver familie fikk 2 favner ved i året.  

I 1806 fikk daværende eier John Collett etablert en egen skole for barna ved Alunverket. Den lå like ved Loelvens utløp.

De første hus i Grønlien

Etter hvert ble det mer bebyggelse på denne vakre skråningen og vi fikk en grundig innføring i de forskjellige tomter og hus samt bygrensen. Henrik Wergeland falt for den vakre utsikten i Skrenten og kjøpte våren 1838 en liten og skrøpelig hytte i Nordre Granlien ikke langt fra Alunverket, for honoraret han hadde fått for skuespillet «Campellerne». Han bød 400 spd for den og fikk den umiddelbart og flyttet inn dagen etter. Han kjøpte robåt og rodde over fjorden hver dag til sin jobb ved festningen. Om dagen plasserte han årene inne på sjenkestuen Grei Kafè i Skippergatten hvor han ble forelsket i datteren i huset, den 12 år yngre Amalie Sofie Bekkevold. De giftet seg våren 1839. Da ble hytten solgt.

 Midt på 1800-talet bygde konsul Lorentz Meyer et herskapshus i Grønlia nede ved sjøen. Det lå som et landemerke i noen år. Det ble kalt «Alunverket» til minne om den nedlagte industrivirksonheten. Huset ble revet i forbindelse med utbyggingen av jernbanen. Tomten ble delvis brukt som underlag for togskinner som skled ut i vannet da grunnen var for dårlig. Dette skyltes kanskje alunskiferen?

 Det ble også etter hvert bygget restauranter med dans og « Grønlien Fribad for Kvinder» .

Hav Eiendom

Etter Dag Jarnøys foredrag fikk vi en innføring i de nye planene om utbyggingen av Grønnlia av det private arkitetktfirmaet Hav Eiendom.  De har tegnet inn 1500 leiligheter langs sjøen. De første hus opp mot 50m høye, så lavere blokker til boliger, skoler, næringsbygg og studentboliger. Ideen er å gi flest mulig tilgang til fjorden. De har tegnet to forslag, men begge er blitt avslått av Plan- og bygningsetaten.

 Kristin Eckbo

Referat fra kåseri på årsmøte i SAH mandag 24. mars i Nordstrandhuset

Den nye boken om Malmøya.

Historiker og forfatter Lars Thue fortalte om den nye boken om Malmøya som han har fått i oppdrag å skrive av Malmøya Vel og SAH. Hans forslag til navn er » Ei øy – Mange Blikk – Historien om Malmøya. Boken er ikke tenkt å være en fortsettelse av den tidligere boken « Malmøya» fra 1984 hvor han var medforfatter blant 12 andre. Thue vil gi en helhetlig fremstilling av øya fra naturen ble dannet under istiden til utviklingen av det sosiale livet frem til i dag.

Vi kan være glade for at Malmøya fortsatt eksisterer. Kommunens plan var at den skulle jevnes med jorden slik som skjedde med Sjursøya. Det virker som at kunnskapen fullstendig er glemt om den fantastiske verdien som Malmøya representerer både som et enestående geologisk fenomen i verden, bebodd fra slutten av istiden, gjennom steinalderen, middelalderen, og den blomstrende tiden under opplysningstiden på 1700 tallet og frem til i dag.  Det har vært en felles kamp for å redde øya særlig etter at Malmøya Vel ble stiftet som den nest eldste velforeningen i Oslo. Den eldste er Ladegården vel fra 1884.

Geologisk er øya særlig kjent for sine enestående fossiler fra silurtiden tilbake 4000 år før vår tidsregning. Silurperioden ble innledet ved at isbreer som hadde dannet seg mot slutten av ordovicium smeltet, og tilførte havet store mengder vann. Havnivået steg, og havet flommet inn over de grunne kystnære områdene. Geologen David Worsley skriver i «Geologisk fører for Oslo-trakten»: « Malmøya er et usedvanlig verdifullt naturdokument i norsk og internasjonal sammenheng, og er av uerstattelig verdi for geologisk forskning og undervisning, Områdets verdi ligger ikke bare i de enkelte fossilene, like viktig er at man her kan rekonstruere hele fysiske miljøer, omfattende havdybde, strømforhold, materialtransport osv og se disse i sammenheng  med livsmiljøene for dyresamfunnene». Malmøya har blitt undersøkt siden slutten av 1800-tallet, men slike undersøkelser blir aldri ferdige. Forskningsmetoder og nye kunnskaper innen paleontologien utvikles stadig. Derfor er det fra et geologisk synspunkt nødvendig at Malmøya også i fremtiden blir tilgjengelig for undersøkelser. I den senere tid har pågangen av geologi-interesserte ført til en slitasje og til dels ødeleggelse av fossil-forekomstene.   I 2008 ble det opprettet tre verneområder på øya: Malmøya brygge naturminne, Malmøya og Malmøykalven naturreservat og Nordre Malmøya naturreservat. Navnet kommer av malm i betydningen 'sandmo'.

Malmøya ble først offentlig kjent da den ble testamentert til Mariakirken på 1300 tallet av enkefru Gjertrud, enke etter baron Guttorm Gudeson(?) Kirken eide 40% av all eiendom på den tiden.  Etter reformasjonen overtok danskekongen kirkegodset. Det bodde bare enkelte fiskere på Malmøya da, men tidene utviklet seg og nesten alt hva Christiania hadde av kjente personligheter fra kultur- og samfunnsliv bodde på eller gjestet Malmøya fra tidlig 1800-tallet og fremover.

 Ferdinanda Augusta Charisius (1780-1849) var en norsk kvinne, datter av pakkhusforvalter, senere tollinspektør Ferdinand August Charisius (1738–1806) og Elisabeth Cooper. Faren arbeidet som fullmektig på St. Croix i Dansk Vestindien, hvor han møtte den vestindiske kvinnen Elisabeth, som han giftet seg med. Charisisus nye sjef kunne ikke akseptere ekteskapet, så Charisius fikk en frist på 5 år til at å forlate Vestindien. På overfarten fra St. Croix til Norge fødtes Ferdinanda Augusta, hun giftet seg første gang med sjøkrigskommissær, overlos og innrulleringssjef i Christiania, Gabriel Hetting (1768-1826). Han kjøpte Malmøya i 1810 og de etablerte et gårdsbruk der ute, Høiboveien 8, Hovedbølet. De fikk flere barn sammen. Hetting levde et meget selskapelig liv og brukte mye penger. Han satte opp kanoner for å hilse gjestene velkommen. Tilsynelatende har det i samtiden ikke vært ukjent at Ferdinanda samtidig med at hun var gift med Hetting, også levet i et temmelig åpenlyst forhold med slottsbygningsintendant Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Dette sogar med ektemannens velsignelse. Året etter Hettings død, giftet Ferdinanda seg i Christiania med ham. Dermed overtok Linstow den store gjelden til fruen som hun hadde etter sin mann, og slet med denne. Han overtok også eiendommen på Malmøya og i Rådhusgaten Det var imidlertid nå en byggeboom i Christiania da det nærmest var en befolknings eksplosjon. Det trengtes nye hus og byggematerialet var mur og kalk.  Dette hjalp litt på von Linstows økonomi. Ferdinanda Augusta døde den 16. januar 1849, to år før sin siste ektemann.

Dansken Jens Conrad Seidelin var en kort tid eier av Malmøya og drev "Malmøens kalkfabrik". Kalksteinen ble brutt ut av Hallingåsen og kalken produsert like ved Kalkbukta. Det kom aldri noe maskineri inn i sementfabrikken, så den ble stående som et tomt skall. En kjenner til at Seidelin fikk i 1845 kontrakt på å levere 8000 hektoliter kalk til bygging av Botsfengselet på Grønland.

Bernhard Dunker var regjeringsadvokat, politisk skribent og skjønnlitterær forfatter. Han var kjent og fryktet for sin replikk og sitt vidd og øvde gjennom sine skrifter stor innflytelse på norsk politikk og samfunnsliv. Dunkers landsted Skinderbugten på Malmøya, tegnet av vennen H. E. Schirmer 1848–51, var den første sveitservilla ved Oslofjorden og planlagt slik at fjordnaturen ble en del av hageanlegget. Det var et praktlandsted ved Skinnerbukta på Malmøya. Både landstedet og Dunkers hjem i byen ble samlingssteder for norske og utenlandske ledende navn innen vitenskap, politikk og kunst. Han var med på å forme en intellektuell selskapskultur og pleie av bykultur i vårt land, og han viste oppmerksomhet og velvilje overfor kretsens ungdom. Dunkers samtid verdsatte ham særlig som fremragende jurist. Senere har mange hevdet at han var betydeligst som politisk forfatter. I vår tid taler hans kjærlighet til og arbeid for kulturlivet like sterkt for å gi ham et varig minne. Gift 1.5.1839 i Christiania med Edle Jasine Theodore Grundt. De fikk 3 barn. Vilhelmine Ullmann var han søster og han var onkel til Ragna Nilsen. Alle disse fikk stor betydning for miljøet på Malmøya.

Hans Fredrik Gude hadde stor betydning som lærer og inspirator for en generasjon av malere. I 1884 malte han et dramatisk bilde fra sydvestsiden av Malmøya. Han var ofte på besøk på øya.

Vilhelmina Ullmann var datter av den kjente Conradine Dunker. Vilhelmine var oldemor til skuespiller og regissør Liv Ullmann. De bodde i Ullmans hus på Malmøya.

Mathilde Schjøtt (1844 - 1926) var en del av Dunkerfamilien (datter til Bernhard Dunker) som på 1800-tallet hadde meget stor betydning for norsk kulturliv. Mathilde begynte tidlig å skrive, og utga etter hvert en rekke bøker som inngikk i tidens debatt. Hun hadde en modig penn og var med å stifte Norsk Kvinnesaksforening og hun var venn av Welhaven og Bjørnson. Hennes hjem ble et samlingssted for dem som ledet an i vitenskap og kunst. Hun ble Norges første kvinnelige embetsmann.

Dette spennende politiske og litterære miljøet ble etter hvert videreført av en økende gruppe grosserere, det økonomiske borgerskapet, som ble en viktig økonomisk ryggrad i Christiania og på Malmøya.

 I moderne tid har det kommet bro mellom Ormøya og Malmøya som før bare hadde ferge. Dette førte til en stigende populasjon av turister og boende. Men også at folk ikke ble like godt kjent med hverandre som før da de sto i kø og ventet på fergen. Kommunen har i flere år jobbet med regulering av øyene Ulvøya, Malmøya og Ormøya til beboernes store fortvilelse. 29.02.2025 ble reguleringsforslaget vedtatt. Det er ikke så drastisk som først planlagt, men vil gjøre merkbare endringer i miljøet. Alt dette og mer til vil man kunne lese om i den nye boken til Lars Thue. Vi ser frem til at den kommer.

Kristin Eckbo

Medlemsmøte 13. januar 2025 i Nordstrandshuset

Anne Marie ønsket foredragsholder, forsknings bibliotekar Martina Gaux fra Nasjonalbiblioteket, velkommen med hennes foredrag:

«Er det sant! Utrolige reklameplakater fra 1900 til i dag»

Plakatene viser oss verdier og idealer opp gjennom tidene som mange er glemt i dag. Man må derfor tolke plakatene ut fra datidens øyne. Hun viste oss hvordan plakatene opprinnelig ble slått opp på hushjørner og stolper der folk gikk. Plakatklistring var et eget yrke. I dag flasher de inn over alt fra stasjoner, film og sosiale medier.  Det startet med ren tekst, deretter dominerte bildene. De første plakatene ble trykket i Paris, eks laget av kunstnere som Toulouse-Lautrec. Siden har mange kunstneres bilder blitt brukt til inntekt for sunnhet, tobakk, alkohol, politikk, klær m.m.

I 1990 ble plakater innlemmet i pliktarkiveringsloven for å bevare kulturarven. Det er grunnen til at Nasjonalbiblioteket nå tar vare på plakatene. De viser datidens hendelser, humor og mote, mat og drikke, alkohol og sex. Det var også varslings-  og propaganda plakater, særlig under krigen. Det er plakater med budskap som ikke aksepteres i dag, som barnearbeid, røyking, sex og alkohol, eksempel Benetton. Reklamen er et termometer på verdier i samtiden. Mange av disse ble forbudt ved lov i 1975.  Mange plakater er nå blitt samleobjekter og selges på auksjoner.

I dag forskes det på reklamens virkning på oss og på hvilken type reklame som er mest effektiv. Og til hva. Reklamen hjernevasker oss, blir en slags massesuggesjon; stem på nazistene, løp og kjøp…..  Sosiale medier, influensere påvirker ikke bare voksne, men også ungdom og barn. Reklameloven blir en viktig kontroll av hvordan vi kan påvirkes.

Det ble et morsomt foredrag til ettertanke.

 Det var 26 fremmøtte og de gav uttrykk for stor tilfredshet med foredraget. Det ble stillet mange spørsmål og gitt kommentarer.

Det ble solgt lodd for kr 1190,-

Kristin Eckbo