Referat fra medlemsmøte mandag 24.11.25 i Nordstrandshuset

Ivar ønsket velkommen da Anne Marie hadde frafall. Det var ca 14 medlemmer samt 3 fra styret til stede. Han gav ordet videre til sivilarkitekt og bygningskonservator Jens Treider som skulle holde foredraget:

Hvordan finne igjen et gammelt observatorium.

Der ligger et gammelt hus ved Solli Plass………

Jens Treider fikk det ærefulle oppdrag og finne tilbake til hvordan dette fantastiske huset ble bygget og, om mulig, føre det tilbake til fordums storhet.

Huset er det gamle observatoriet som i sin tid ble bygget av professor Christopher Hansteen (1784 – 1873). Bygget viste seg å være fullt av rariteter, som tidskulen, som var gått av bruk i 1923. Efter restaureringsarbeidene ble den på nytt firet ned 2011.11.11 kl. 11.11.11 – altså temmelig nøyaktig 200 år efter Universitetets opprettelse.

På grundstenen var skrevet bl.a.
 ET NOS PETIMUS ASTRA
«Også vi søker stjernene.»
Jens sier: Tillat meg å tilføye:
ET ASTRA PETIMUS NOS OMNES
«Vi søker nok stjernene, alle sammen.»

Christopher Hansteen var fysiker – astronom – matematiker – geofysiker – universitetslærer etc. Hansteen var blant Norges ledende naturvitenskapsmenn på 1800 tallet. Han hadde blitt premiert for sin premieoppgave om jordmagnetisme. Denne ble publisert og spredt viden rundt. Derfor var han blitt meget kjent. Han kartla jordens magnetfelt. Han slo bl.a. fast at vi ikke har to magnetiske nord poler og to tilsvarende i sør, noe man trodde, men ikke visste med sikkerhet. De ligger heller ikke rett på toppen eller bunden av jorden. Hansteens lære om dette var ny og epokegjørende. Hansteen var ansvarlig for «Almanakk for Norge» og bidro til vitenskap og samfunn på en rekke måter gjennom mer enn 50 år. Han var også direktør for Norges geografiske oppmåling mellom 1817 og 1873.

Det å bestemme hvor du er på kartet i nord-syd-retning, hadde man klart ganske enkelt gjennom «alle» år, men å bestemme beliggenheten øst-vest var tidligere temmelig vanskelig. Hansteen imponerte med sin fremsynte forskning og fikk i oppdrag å bygge et observatorium i Oslo. Det måtte være på en dertil egnet tomt som tillot, om ikke et helt rundskue, så helst ca. 180 grader fritt syn fra horisont til horisont via senit i rett nord-sør-retning. Et midlertidig og temmelig beskjedent observatorium ble i starten plassert ytterst på Akersneset, og lå på det som idag er Vippetangen. Siden er fjorden og landet fylt ut vesentlig her. Dette første astronomiske observatorium i Christiania var 8 alen bredt (5,0m), 

Arkitekt Christian Heinrich Grosch fikk i oppdrag å tegne det nye huset. Det skulle være en «teknisk» tverrfløy med en vestfløy og en østfløy med et rundt Observatorie i midten som den vitenskapelige delen av bygget. Resten var tjenestebolig for Hansteen og hans familie, og en bolig for en assistent. Dette ble den desidert største delen av huset. Hansteen fikk bevilget penger og huset sto ferdig i 1834. Dette var det første bygget tilhørende, og utelukkende bygget for det Norske universitet. Hansteen «sniker i køen» og får finansiert huset før hoved-universitet i Christiania på Karl Johansgate – og endatil før Det Kongelige Slottet.

Prof. Hansteen ble ansatt på universitetet i 1813, men bodde da i Danmark. Han forsøkte å finne skipsskyss til Norge, noe som var svært vanskelig p.g.a. Napoleonskrigene og den engelske blokaden av Skagerak. Uansett, han tok med seg instrumenter o.a., ble utstyrt med hemmelige brev til Christian Fredrik og viktige papirer, delvis innsydd i hustruens omfangsrike klær, på båtferden fra København til Christiania. Dette var en farefull ferd pga. krigen mot engelskmennene og svenskene. Risikoen for å bli stoppet og kapret av fiendene var stor. Skipet ble da også stoppet av engelsmennene, men da de skjønte at det var den berømte fysikeren og astronomen som var om bord, bukket de, inviterte til beleven middag, og lot dem passere uantastet.

Hansteen kom til Norge som lærer i matematikk og etter hvert i astronomi. Det første lille observatoriet ble bygget rett etter 1820, så de første årene etter 1813, gjorde han forsøkene i sitt eget hus eller i haven.

Byggingen av Observatoriet begynte i 1831 og sto ferdig i 1833 – 34, altså kun 20 år efter vår selvstendighet. Bygget var et ledd i nasjonsbyggingen etter 1814, og en stedsbestemmelse av Norge på verdenskartet ble vurdert «som et must». Observatoriets forskning innen mange vitenskapelige disipliner, ble viktig på mange måter, så som å innføre lik tid i hele landet, værobservasjoner, statistikker og etter hvert meteorologi

Tidsbestemmelser og stedsbestemmelser krevde utstyr – kronometre, kikkerter og forskning. For å bestemme hvor Norge ligger på verdenskartet, reiste Hansteen tur-retur 11 ganger til København. Øst-vest-beliggenhet for et sted, ble den gang beregnet ved å sammenlikne astronomiske data med et annet observatorium hvor beliggenheten tidligere var bestemt, og ved hjelp av tidsdifferanser. Følgelig måtte det nøyaktige ur til, og mange for å best mulig å vite eksakt tid. Hansteen hadde med seg over 20 ur og kronometre på disse reisene til Rundetårnets observatorium i København. Dette fikk de til, efter mye reising, beregning og observering – og ikke minst årelange utregninger.

Det ble også opprettet et optisk tidssignal ved en tids-kule, som fremdeles eksiterte da Jens arbeidet. Denne ble reparert og innfestet på nytt. Kulen kunne heises opp eller ned. Den ble heist fem minutter før solen stod nøyaktig i sør, og firt ned presis kl. 12. Jens gjorde dette for første gang på omtrent 85 år, da klokken var kl. 11.11.11. den 11.11. 2011.

Forskjellige observasjoner ble drevet gjennom uker, kontinuerlig hele døgnet hvert døgn. De åpnet det skyvbare taket så kikkertobservasjoner kunne foretas innenfra – i godt, eller i alle fall tørt vær. De brukte bestemte stjerner og noterte seg nøyaktig når de passerte i sør, slik at sammenlikninger ble mulig. Kikkerten, en såkalt «meridiansirkel» kalibrerte de mot et fast merke, en sten-varde med en innmurt, liten kule, på Lindøya, nemlig kalibreringsstøtten på Lindøya. Den ligger nøyaktig rett sør for Observatoriet og dermed på meridianen, altså på samme meridianlinje, som lik alle meridianer går fra pol til pol på jordkloden.

For å få lik tid, måtte, som nevnt over, alle målinger samholdes med tilsvarende målinger på et annet observatorium. Observatoriet i København i Rundetårn, ble valgt. Hansteen tok med seg tabellene og urverkene og reiste ned. Etter 11 turer opp og ned, regnet de ut tidsforskjellen og fant 0-meridianens korrekte, østlig lengde for Norge, der den er bestemt gjennom Observatoriet i Oslo.

Hvordan klarte Jens og hans team å gjenskape observatoriet og faktisk få tak og instrumenter til å fungere? De hadde selvfølgelig gjort nøye forundersøkelser, studert opprinnelige plantegninger med angivelse av instrumenter og utstyr. De studerte plantegning for Tverrfløyens 1. etasje og Meridianrommet og utstyrets plassering. Det var doble vegger for kulde/varmeisolasjon – jevn temperatur var helt avgjørende. Temperaturen skulle være jevnest mulig gjennom hele året. Det kunne derfor være frost i Tverrfløyen og rim på vegger og marmor. Men hva ville de finne av rester, og hva ville være mulig å reparere? Jens sine bygningsundersøkelser startet torsdag 12. januar 2006. Jens forteller: «Hvorfor ikke starte med det som virket mest spennende – loftet! Oppstart ble derfor foran en låst luke inn til loftet. Da den ble åpnet fant vi nydelige, smekre og presise tømmerkonstruksjoner - «noe» på lett rustne jernhjul - plenty med støv og spindelvev, spalter ned i bjelkelaget, kryssholt for feste av rep og tau, men svært mye var også fjernet. Trinser – og et hull i bjelkelaget – skulle jeg hoppe ned ...?» Han hoppet! ….. og landet på et betongdekk. Der var det lavt under taket. Men det viste seg at dette var en rest av Hansteens observasjonsrom liggende nær uendret, men kun de øverste 80 centimeter av rommet. Resten var omgjort til et hvelv. Det ble befaring fra hele teamet på betongdekket som var støpt inn i Meridianrommet.

Funnet viste at taket i sin tid kunne åpnes.

Gulvene i huset, opprinnelig bordgulv, var malt.

Under gulvet, i kjelleren, var det murt opp en sokkel under kikkert-pilarene. Sokkelen sto på fast fjell. Det ble også lett efter grunnstenen, men forgjeves.

Så begynte restaureringsarbeidet. Intrikate oppmålinger og avtegninger ble gjort for å få teknikken registrert og forstått – delvis kopier og nyskapning måtte til hvor spor eller eksempler manglet. Det skyvbare taket over Østfløyen/ Meridianrommet og det runde dreietaket over tårnet var de største og tyngste deljobbene i prosjektet, foruten å fjerne det innstøpte hvelvet av armert betong og jern. Blant mange dyktige håndverkere, må mekanikeren Vidar Myhre fremheves med sin overlegne kunnskap om mekanikk og metaller – og endel til!


Taket måtte løftes for å kunne reparere skinner, jul og annen teknikk. Spalten i takkonstruksjonen ble gjenåpnet og det kom lys inn! Spalteluken i tårntaket aller øverst, hadde en svingkrans av solid støpejern på rullelager. Det kunne svinges 360 grader og gi mulighet for å observere alle stjerner i så godt som halve himmelhvelvingen. Ved hjelp av en større sveiv og med overføringer via tannhjul, kunne hele tårntaket lett dreies rundt – så en hvilken som helst stjerne eller planet kunne følges kontinuerlig gjennom kikkerten – så lenge mannen ved sveiven orket å holde seg våken. Svingekransen ble løftet ned for videre demontering – mellom 4 og 5 tonn jern. Alle deler var støpt i sand form eller også individuelt håndgjort. Den opprinnelige åpningen i østfløyens tak ble lukket da hvelvet ble etablert ca. 1923. Nå ble observasjonsspalten for meridiansirkelen gjenåpnet, både i himling og takkonstruksjon, i begge veggene, mot nord og sør. Hele huset inkludert de bevegelige takene, og loftene ble sprinklet – sprinkleranlegget er unikt. Stormsikring ble oppfunnet og montert av Vidar. Skyvelemmer og ytre varelemmer for lukking av observasjonsspaltene i nord- og sørveggene ble laget nytt og montert, alt efter modell av de opprinnelige delene.

Det var som nevnt, to sidefløyer, den vestre var ikke tilgjengelig uten videre. Her, på Vestfløyens loft, viste det seg at alt utstyr fortsatt lå intakt da de åpnet og krøp inn. Det ble avlukket i 1840-årene. Her lå hele uttrekksmekanismen med rep og taljer, trinser o.a., innfestinger urørt – en helt ideell og ytterst sjelden situasjon! Dette kunne de la ligge aldeles urørt- men lage kopier for Østfløyen, så den kunne bli helt operativ på nytt efter alle disse årene – ca. 170 år! - ute av bruk. Det var mange nøtter å knekke, innvendig takrenne og «opp-ned-låsegrind» for «takvognen».

Fargeundersøkelser måtte til for å føre huset tilbake til opprinnelig glans. Funn av løse biter av puss eller trepanel m.v. ga gode spor og indikasjoner. Rotunden var lys rosa med enkel stripedekor i to farver og bredder som i resten av Tverrfløyen. Men det er ikke selvsagt at alle rom blir malt opp i den opprinnelige fargesettingen. Gamle dekorasjoner er dels latt i fred, delvis komplettert eller forsiktig frisket opp, konservert eller også rekonstruert etter sikre forbilder. Hvelvingen over Rotunden med sin takrosett for «bifilaren», som var en stor magnetstav for måling av variasjoner i jordens magnetfelt, var den opprinnelige. Dette var Hansteens hovedinteresse.

I Meridianrommet fant man fant spor efter «rullebrettskinner» og helmerker efter Christoffer Hansteen o.a. De måtte skli på brett innunder meridiansirkelen, kikkerten/ måleinstrumentet, når det skulle observeres rett oppover. Kikkerten kunne ikke flyttes og var kun rettet nord-sør, altså i norsk null-meridians retningsplan. Pga målingene av jordmagnetismen måtte det være så fritt for jern som mulig, og et helt jernfritt observatorium ble senere bygget lenger nord på tomten (der hvor Nasjonalbiblioteket ligger, gamle UB). På samme måte vet vi at Hansteens jernseng var boltet fast og ikke kunne flyttes. Da var påvirkningen fra sengen mot magnetstaven under full kontroll.

Spesialdesignet småkran ble konstruert og montert i åpnings-luken på tårn-observatoriets spalteluke og for håndtering av den svært tunge, smidde jernstangen for tidskulen. Stangen kan ikke håndteres uten stativet og solide rep og flerskårne taljer.

Men nå er den på plass og alt på observatoriet fungerer!

Kristin Eckbo

Referatet er konferert med og godkjent av Jens.