Ordet ble gitt videre til foredragsholder Hilde Holbæk-Hanssen som nylig har utgitt biografi om Eva Knardahl

Eva Knardahl ble født 10. mai 1927 i Uelands gate 57, Oslo og døde på Nordseterhjemmet i 2006. Den adressen hvor hun bodde lengst, var Ekebergveien 224C. For å vise Eva Knardahls allsidighet startet foredraget med et klipp fra da hun ble med i underholdningsprogrammet Kanal 1 på NRK og spilte sammen med Vazelina Bilopphøggers – et legendarisk stunt i1984 - som hun ble husket for resten av livet. Det var et fyrverkeri, og hun elsket det. Helt forskjellig fra hennes vanlige repertoar. Hun var ansett som Norges beste klassiske pianist. Rett før dette stuntet, hadde hun tiltrådt som Norges første professor i kammermusikk ved Norges musikkhøyskole og hadde stor pedagogisk innflytelse på musikkstudentene. For å gjenopprette balansen for oss, fikk vi så høre henne spille sin yndlingskomponist, Edvard Grieg: Jon Vestafes springdans fra Slåtter op74. En fantastisk fremføring med følelse og innlevelse.

Eva var enebarn og dyrket av sine foreldre. Musikalsk var hun et vidunderbarn. Hun fikk pianoundervisning fra hun var 4 år. Henrik og Mary Barratt Due som noen år tidligere hadde startet et musikkinstitutt, overtok undervisningen av henne etter et par år. Mary Barratt Due skjønte hvilket talent Eva hadde, og undervisningen ga raskt resultater. Instituttet var meget ambisiøs på elevenes vegne, det var elevoppvisning to ganger i året som ble dekket av pressen. Eva spilte sin første oppvisning i Universitets Aula da hun var 6 år. Hun spilte da fra komponisten Ole Olsens Klaversuite. Dette vakte stor oppsikt. Hun var en nydelig brunøyet, spe og velkledt liten pike. Hennes mor sydde alle hennes konsertkjoler. To år senere spilte hun samme stykke med Filharmonisk Selskaps Orkester. 11 år gammel hadde hun sin offisielle debut i Aulaen sammen med Oslo-filharmonien med hele 3 klaverkonserter: Bachs i f-moll, Haydns i D-dur og Webers konsertstykke. Et monsterprogram som hun mestret med glans. Eva burde hatt videreutdannelse i utlandet, men krigen begynte ca en måned før hennes 13- års dag og stoppet all utenlandsreise. Her hjemme ble hun en medieyndling. Hun ble en viktig del av Barratt-Due-instituttets huskonserter. Her opparbeidet hun seg et bredt repertoar for fremtiden.

Eva ble en vakker og meget tiltrekkende slank ung dame, full av liv og temperament. Hun ble sendt på fetekur da hun var for tynn. Veldig forskjellig fra det bildet som de fleste nordmenn har av henne.

Etter en brutt forlovelse, traff hun fiolinisten Robert Andersen i 1946 og de ble stormforelsket. Han var da gift og ventet barn, men brøt ut av ekteskapet og traff aldri sin sønn. De ble et radarpar i norsk musikkliv og giftet seg i juni 1947. Da var Eva kun 20 år og ikke myndig, så paret fikk i all hast innhentet tillatelse til å gifte seg fra fylkesmannen, og ble gift før byfogden pakket sammen for dagen. Dette ble en skandale i Norge, så da de kort tid etter fikk et stipendium til et års studieopphold ved universitetet i Minneapolis, grep de sjansen. Robert fikk etter hvert en ny jobb i Minneapolis Symphony Orchestra, men ingen kjente Eva Knardahl i USA. Hun hadde en vanskelig tid de første 5 årene, fra å være dyrket av publikum, konsertinstitusjoner og presse, til å være helt anonym. I 1953 fikk hun jobb som orkesterpianist i Roberts orkester. Herfra gikk karrieren oppover og hun turnerte etter hvert med og uten orkester over hele USA og rakk å gjeste alle de 48 statene.

Robert traff en ny ung dame og det ble igjen skilsmisse ved dom i 1954. Det tidligere ekteparet fortsatte å spille sammen, men i 1956 giftet Eva seg med bratsjisten Arthur Freiwald som ble hennes livs store kjærlighet.

Etter 20 år i USA med en strålende karriere ble hjemlengselen for stor og hun og Arthur flyttet tilbake til Norge i 1967. Her hjemme ble hun raskt en markant person i norsk musikkliv. Allerede første høsten var hun solist med de 4 store symfoniorkestrene i Bergen, Oslo, Stavanger og Trondhjem. Hun gjorde fantastisk furore med klaverkonsert nr 1av argentineren Alberto Ginsters, et moderne tolvtoneverk ispedd så mye latinamerikanske rytmer at stykket og hennes spill tok fullstendig luven av både publikum og et samlet norsk pianistkorps. Det var spill på et nivå ingen hadde sett og hørt før. Dette var også hennes avskjedsverk i Minneapolis, og gjorde like stor furore der som i Oslo.

Eva Knardahl mente at å snakke om musikk var meningsløst. Hennes musikalitet var svært intuitiv. Fiolinisten Arvid Engelgård fra Engelgårdkvartetten sa: «- Det var bare natur. Aldri intellektuelle diskusjoner. Det var «Vi tar det en gang til» Det var nokså ekstremt. Jeg mener hun ikke visste hva hun gjorde. Hun bare gjorde det. Et eventyr å spille med.» Dirigenten Mariss Jansons spurte henne hvorfor hun ikke spilte det de hadde avtalt på prøven. Eva svarte, «Jeg spiller aldri det samme. Jeg spiller det som er riktig i øyeblikket.» Om hun ikke likte å snakke om musikk, så var hun gjerne med på tøyseprogrammer på både radio og NRK.

Hun holdt også konsert i Nordstrandshallen hvor hun var solist med Oslo-Filharmonien og Miltiades Caridis 20. september 1974 med Sergei Rakhmaninovs Paganini variasjoner, med strålende kritikk.

Eva sa selv at hun hadde et voldsomt temperament som ble et problem flere ganger. Det skaffet henne en del uvenner gjennom livet. Men Arve Tellefsen mente at dette temperamentet var helt avgjørende for hennes spill. Det var det som gjorde henne spennende som musiker. Samtidig kunne hun spille så mykt og følsomt. Hun kunne skjelle ut hele norsk musikkliv i pressen, og kunne starte noen saftige debatter.

Hun var svært opptatt av å spille ny og ukjent musikk og mottok Spellemannspris i 1983 for en plate med ukjent norsk musikk. Dette var noe hun virkelig brant for. Klaus Egge var den norske komponisten hun samarbeidet mest med.

Foredraget ble avsluttet med et verk av Egge, Valse dolce, som hun spilte som takk for prisen på Spelemannsshowet. Her spiller hun mykt og vakkert. Dermed var ringen sluttet fra det mest temparamentfulle hvor man var redd for om flygelet ville holde, til det helt kattemyke.

Kristin Eckbo