Vi kan være glade for at Malmøya fortsatt eksisterer. Kommunens plan var at den skulle jevnes med jorden slik som skjedde med Sjursøya. Det virker som at kunnskapen fullstendig er glemt om den fantastiske verdien som Malmøya representerer både som et enestående geologisk fenomen i verden, bebodd fra slutten av istiden, gjennom steinalderen, middelalderen, og den blomstrende tiden under opplysningstiden på 1700 tallet og frem til i dag. Det har vært en felles kamp for å redde øya særlig etter at Malmøya Vel ble stiftet som den nest eldste velforeningen i Oslo. Den eldste er Ladegården vel fra 1884.

Geologisk er øya særlig kjent for sine enestående fossiler fra silurtiden tilbake 4000 år før vår tidsregning. Silurperioden ble innledet ved at isbreer som hadde dannet seg mot slutten av ordovicium smeltet, og tilførte havet store mengder vann. Havnivået steg, og havet flommet inn over de grunne kystnære områdene. Geologen David Worsley skriver i «Geologisk fører for Oslo-trakten»: « Malmøya er et usedvanlig verdifullt naturdokument i norsk og internasjonal sammenheng, og er av uerstattelig verdi for geologisk forskning og undervisning, Områdets verdi ligger ikke bare i de enkelte fossilene, like viktig er at man her kan rekonstruere hele fysiske miljøer, omfattende havdybde, strømforhold, materialtransport osv og se disse i sammenheng med livsmiljøene for dyresamfunnene». Malmøya har blitt undersøkt siden slutten av 1800-tallet, men slike undersøkelser blir aldri ferdige. Forskningsmetoder og nye kunnskaper innen paleontologien utvikles stadig. Derfor er det fra et geologisk synspunkt nødvendig at Malmøya også i fremtiden blir tilgjengelig for undersøkelser. I den senere tid har pågangen av geologi-interesserte ført til en slitasje og til dels ødeleggelse av fossil-forekomstene. I 2008 ble det opprettet tre verneområder på øya: Malmøya brygge naturminne, Malmøya og Malmøykalven naturreservat og Nordre Malmøya naturreservat. Navnet kommer av malm i betydningen 'sandmo'.

Malmøya ble først offentlig kjent da den ble testamentert til Mariakirken på 1300 tallet av enkefru Gjertrud, enke etter baron Guttorm Gudeson(?) Kirken eide 40% av all eiendom på den tiden. Etter reformasjonen overtok danskekongen kirkegodset. Det bodde bare enkelte fiskere på Malmøya da, men tidene utviklet seg og nesten alt hva Christiania hadde av kjente personligheter fra kultur- og samfunnsliv bodde på eller gjestet Malmøya fra tidlig 1800-tallet og fremover.

Ferdinanda Augusta Charisius (1780-1849) var en norsk kvinne, datter av pakkhusforvalter, senere tollinspektør Ferdinand August Charisius (1738–1806) og Elisabeth Cooper. Faren arbeidet som fullmektig på St. Croix i Dansk Vestindien, hvor han møtte den vestindiske kvinnen Elisabeth, som han giftet seg med. Charisisus nye sjef kunne ikke akseptere ekteskapet, så Charisius fikk en frist på 5 år til at å forlate Vestindien. På overfarten fra St. Croix til Norge fødtes Ferdinanda Augusta, hun giftet seg første gang med sjøkrigskommissær, overlos og innrulleringssjef i Christiania, Gabriel Hetting (1768-1826). Han kjøpte Malmøya i 1810 og de etablerte et gårdsbruk der ute, Høiboveien 8, Hovedbølet. De fikk flere barn sammen. Hetting levde et meget selskapelig liv og brukte mye penger. Han satte opp kanoner for å hilse gjestene velkommen. Tilsynelatende har det i samtiden ikke vært ukjent at Ferdinanda samtidig med at hun var gift med Hetting, også levet i et temmelig åpenlyst forhold med slottsbygningsintendant Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Dette sogar med ektemannens velsignelse. Året etter Hettings død, giftet Ferdinanda seg i Christiania med ham. Dermed overtok Linstow den store gjelden til fruen som hun hadde etter sin mann, og slet med denne. Han overtok også eiendommen på Malmøya og i Rådhusgaten Det var imidlertid nå en byggeboom i Christiania da det nærmest var en befolknings eksplosjon. Det trengtes nye hus og byggematerialet var mur og kalk.  Dette hjalp litt på von Linstows økonomi. Ferdinanda Augusta døde den 16. januar 1849, to år før sin siste ektemann.

Dansken Jens Conrad Seidelin var en kort tid eier av Malmøya og drev "Malmøens kalkfabrik". Kalksteinen ble brutt ut av Hallingåsen og kalken produsert like ved Kalkbukta. Det kom aldri noe maskineri inn i sementfabrikken, så den ble stående som et tomt skall. En kjenner til at Seidelin fikk i 1845 kontrakt på å levere 8000 hektoliter kalk til bygging av Botsfengselet på Grønland.

Bernhard Dunker var regjeringsadvokat, politisk skribent og skjønnlitterær forfatter. Han var kjent og fryktet for sin replikk og sitt vidd og øvde gjennom sine skrifter stor innflytelse på norsk politikk og samfunnsliv. Dunkers landsted Skinderbugten på Malmøya, tegnet av vennen H. E. Schirmer 1848–51, var den første sveitservilla ved Oslofjorden og planlagt slik at fjordnaturen ble en del av hageanlegget. Det var et praktlandsted ved Skinnerbukta på Malmøya. Både landstedet og Dunkers hjem i byen ble samlingssteder for norske og utenlandske ledende navn innen vitenskap, politikk og kunst. Han var med på å forme en intellektuell selskapskultur og pleie av bykultur i vårt land, og han viste oppmerksomhet og velvilje overfor kretsens ungdom. Dunkers samtid verdsatte ham særlig som fremragende jurist. Senere har mange hevdet at han var betydeligst som politisk forfatter. I vår tid taler hans kjærlighet til og arbeid for kulturlivet like sterkt for å gi ham et varig minne. Gift 1.5.1839 i Christiania med Edle Jasine Theodore Grundt. De fikk 3 barn. Vilhelmine Ullmann var han søster og han var onkel til Ragna Nilsen. Alle disse fikk stor betydning for miljøet på Malmøya.

Hans Fredrik Gude hadde stor betydning som lærer og inspirator for en generasjon av malere. I 1884 malte han et dramatisk bilde fra sydvestsiden av Malmøya. Han var ofte på besøk på øya.

Vilhelmina Ullmann var datter av den kjente Conradine Dunker. Vilhelmine var oldemor til skuespiller og regissør Liv Ullmann. De bodde i Ullmans hus på Malmøya.

Mathilde Schjøtt (1844 - 1926) var en del av Dunkerfamilien (datter til Bernhard Dunker) som på 1800-tallet hadde meget stor betydning for norsk kulturliv. Mathilde begynte tidlig å skrive, og utga etter hvert en rekke bøker som inngikk i tidens debatt. Hun hadde en modig penn og var med å stifte Norsk Kvinnesaksforening og hun var venn av Welhaven og Bjørnson. Hennes hjem ble et samlingssted for dem som ledet an i vitenskap og kunst. Hun ble Norges første kvinnelige embetsmann.

Dette spennende politiske og litterære miljøet ble etter hvert videreført av en økende gruppe grosserere, det økonomiske borgerskapet, som ble en viktig økonomisk ryggrad i Christiania og på Malmøya.

I moderne tid har det kommet bro mellom Ormøya og Malmøya som før bare hadde ferge. Dette førte til en stigende populasjon av turister og boende. Men også at folk ikke ble like godt kjent med hverandre som før da de sto i kø og ventet på fergen. Kommunen har i flere år jobbet med regulering av øyene Ulvøya, Malmøya og Ormøya til beboernes store fortvilelse. 29.02.2025 ble reguleringsforslaget vedtatt. Det er ikke så drastisk som først planlagt, men vil gjøre merkbare endringer i miljøet. Alt dette og mer til vil man kunne lese om i den nye boken til Lars Thue. Vi ser frem til at den kommer.

Kristin Eckbo