Oslo Hospitals eiendommer

Da stiftelsen ble grunnlagt i 1538 fikk den betydelige jordeiendommer til finansiering av hospitalet. På 1500-tallet eide hospitalet hele 267 gårder. I tillegg til inntekter fra selve gårdene kom betydelige summer fra sager, kværner og utleide tomter. Blant annet eide stiftelsen store deler av området hvor Moss by ligger.

I 1736 ble jordegodset solgt på auksjon, etter at biskop Peder Hersleb foreslo dette i en rapport fra året før. Unntaket var selve hospitaleiendommen og noen gårder i nærheten som Mortensrud, Bogerud og Bøler. Disse ble forpaktet bort. Inntektene fra salget av eiendommer ble stort sett lånt ut. Grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg lånte halvparten for å starte opp et blyverk i Vestfold. De siste eiendommene, med unntak av hospitaltomta, ble solgt i 1905. Hospitalet drives nå som et vanlig sykehus, med driftstilskudd fra Oslo kommune.

I dag eies Oslo Hospital fortsatt av en stiftelse, og drives av Oslo Hospital Psykiatrisk Sykehus AS som en institusjon for voksenpsykiatri.

Alunverket

Alunverket ved foten av Ekeberg ved Christiania («Christian og Sophia Magdalenas Alunverk») ble opprettet i 1737 og fikk navn etter daværende konge og dronning. Det var to av Christianias ledende kjøpmenn, Peter Collett og Peder Leuch, som satte i gang. Alun var tidligere ikke produsert i Norge. Under merkantilismen ville en erstatte importerte varer med norskproduserte produkter. På denne bakgrunn fikk de støtte i form av privilegier, blant annet ved tollfrihet ved eksport og at innførsel av alun og rød farge ble forbudt i Norge og Danmark. I henhold til bevilgning av 3. mai 1737 fikk verket fritt ta alunskifer på Hospitalets grunn og i dets «Fehage». Økonomien ble aldri helt bra og verket måtte stoppe produksjonen i perioder. Man ser fremdeles den sorte alunskiferen i Ekebergåsen like ovenfor der Kongsveien kommer ned til Konows gate. I 1815 var lageret av alun så stort at en fant ikke å kunne fortsette driften.

Opprinnelig er alunskifer et råttent, illeluktende slam på dårlig ventilert sjøbunn for ca. 500 millioner år siden. Under den store forkastningen, da fjorden sank i forhold til Ekeberg og Østmarka, fungerte alunskiferen som et slags glidemiddel.

Det er problematisk å bygge der det er alunskifer i grunnen, som flere steder i Oslo. Skiferen kan løfte grunnmurer, få alminnelig betong til å råtne opp og jernrør vil raskt ruste i stykker. Uranmineralene i skiferen gir radioaktivitet og det blir dannet radongass, som kjent gir gassen fare for kreft. Ved siden av at en fikk fargestoff fra produksjonen, ble alunen brukt som beisemiddel ved farging av stoffer, det ble brukt ved garving og i produksjonen av fint papir. Alun stopper blødning, og er på den måten brukt i medisinsk sammenheng.

Alunskiferen ble brutt i Ekebergåsen, man ser fremdeles tydelig bruddområdet i fjellet fra aller nederst i Kongsveien. Bryting av malm foregikk vinterstid, mens resten av produksjonen foregikk om sommeren. Tonnevis av skifer ble årlig kjørt i kjerrer ned til selve verket som lå utover mot Grønlia. Malmen ble slått i stykker og lagt opp på åpen mark sammen med bakhunved til store bål som lå og glødet i flere uker. Den videre foredlingen foregikk i 18 - 20 bygninger.

Det trengtes en masse vann. Vannet rant fra Ekeberg til oppsamlingsdammer. Som reserve hadde et sinnrikt pumpearrangement for å få vann fra Loelva. En hadde pumpehus med pumpemaskin som ble drevet av hest.

Den brente massen ble lutet ut med vann i store kar. Vannet ble så dampet inn i store blypanner. Resultatet var alunkrystaller som ble pakket i tønner. Det var en lang og komplisert prosess som her er fortalt svært forenklet. På slutten av 1700-tallet ble det produsert ca. 75 tonn alun årlig. Et rødt og brunrødt fargestoff fikk en av slammet som var avfall fra produksjonen. Til produksjonen gikk det med 2 000 favner granved og 46 000 stykker bakhunved (1790). En konkurrerte med svensk alun, her ble produksjonen billigere p.g.a. lavere lønninger. Malmen her var oljeholdig, og dermed ble det også lavere brenselsutgifter. Under krigen brukte svenske krigsskip olje som var utvunnet av svensk alunskifer. I 1770-årene dukket det opp en engelskmann med navnet Colbrue. Hans idé var å kjøpe opp all den alun som ble produsert i Europa, sørge for at kundene ble sultefôret på alun og deretter kontrollere prisene og sørge for at de ga en kjempefortjeneste. Colbrue mislykkedes og gikk dundrende konkurs. For Collett & Leuch ble disse årene en gullalder. Christianiakjøpmennene hadde nemlig sikret seg gode kausjonister for sine leveranser. De fikk betalt etter hvert som de leverte varen.

I 1790 arbeidet 32 menn og 12 kvinner på verket, der det til sammen bodde 106 personer. I år 1801 var 138 personer knyttet til verket. Helsetilstanden var god. I Jacob Rosteds beskrivelse av verket fra 1793 heter det at røyken som folket var innhyllet i, beskyttet dem mot all slags sykdom som raserte i byen. I ettertid mener man at den gode helsen skyltes at man levde i et lite, isolert samfunn med ordnede forhold. I dag må vi si at de var en utsatt yrkesgruppe, påvirket av røyk og radioaktiv stråling.

Alunverket hadde et eget fattigvesen som tok seg av arbeidsudyktige arbeidere. Eieren viste omsorg for sine ansatte, men krevde samtidig lydighet tilbake, «paternalisme». På grunn av dyrtid på begynnelsen av 1800-tallet ble lønningene økt og hver familie fikk 2 favner ved i året.

I 1806 fikk daværende eier John Collett etablert en egen skole for barna ved Alunverket. Den lå like ved Loelvens utløp.

De første hus i Grønlien

Etter hvert ble det mer bebyggelse på denne vakre skråningen og vi fikk en grundig innføring i de forskjellige tomter og hus samt bygrensen. Henrik Wergeland falt for den vakre utsikten i Skrenten og kjøpte våren 1838 en liten og skrøpelig hytte i Nordre Granlien ikke langt fra Alunverket, for honoraret han hadde fått for skuespillet «Campellerne». Han bød 400 spd for den og fikk den umiddelbart og flyttet inn dagen etter. Han kjøpte robåt og rodde over fjorden hver dag til sin jobb ved festningen. Om dagen plasserte han årene inne på sjenkestuen Grei Kafè i Skippergatten hvor han ble forelsket i datteren i huset, den 12 år yngre Amalie Sofie Bekkevold. De giftet seg våren 1839. Da ble hytten solgt.

Midt på 1800-talet bygde konsul Lorentz Meyer et herskapshus i Grønlia nede ved sjøen. Det lå som et landemerke i noen år. Det ble kalt «Alunverket» til minne om den nedlagte industrivirksomheten. Huset ble revet i forbindelse med utbyggingen av jernbanen. Tomten ble delvis brukt som underlag for togskinner som skled ut i vannet da grunnen var for dårlig. Dette skyltes kanskje alunskiferen?

Det ble også etter hvert bygget restauranter med dans og «Grønlien Fribad for Kvinder» .

Hav Eiendom

Etter Dag Jarnøys foredrag fikk vi en innføring i de nye planene om utbyggingen av Grønnlia av det private arkitetktfirmaet Hav Eiendom. De har tegnet inn 1500 leiligheter langs sjøen. De første hus opp mot 50m høye, så lavere blokker til boliger, skoler, næringsbygg og studentboliger. Ideen er å gi flest mulig tilgang til fjorden. De har tegnet to forslag, men begge er blitt avslått av Plan- og bygningsetaten.

Kristin Eckbo