Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der Oslo før hadde ligget, beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.

Fem kvinner - Sissel Nilsdatter, Karine Clemetsdatter, Eline Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kristen Kværner - fikk skylden for brannen. Disse ble anklaget for å ha drevet med trolldom. De tre første av dem ble henrettet ved halshugging. De må dermed ha blitt frikjent for trolldomsanklagene, men dømt for noe annet. De to sistnevnte ble frikjent.

I sitt brev til kongen søkte borgermesteren og rådet om tillatelse til å gjenreise byen på samme sted. De ba også aller nådigst om å få slippe å betale skatt i noen år framover. Begrunnelsen for å ville bygge opp byen på samme sted var at mange av grunnmurene og kjellerne sto, så man ville spare både tid og penger på å bygge her. Men kongen ville det annerledes. Både bønder og borgere klagde på avgjørelsen om å flytte byen. Flere gårder rundt festningen måtte eksproprieres, og folk hadde ikke råd til å starte helt på nytt. Det ble ikke gitt tillatelse til noen gjenoppbygging på branntomtene, men vinteren var på vei og det ble noe bygging uten tillatelse. 

Etter bybrannen i 1567 ble det også besluttet å gjenoppføre byen ved festningen, men den gang ble ikke beslutningen gjennomført, men kanskje forberedt? Flyttingen ble først gjennomført av Christian IV, «Her skal byen ligge» med 18 skrevne instruksjonspunkter. Borgerskapet skulle flytte inn innen påske. I følge Per Olav Reinton ligger svaret på byens flytting i skulpturene av to demoner på hjørnet av domkirken på Stortorvet som forfører en naken kvinne. Det er disse demonene som Christian IV ser på når han peker hvor byen skal ligge. I den nye byen, Christiania, ble gateløpene anlagt etter et rutenett, det som nå er kjent som Kvadraturen. Gatene i nord/sør-retning ga kanonene på Akershus festning skuddhold gjennom hele byen langs disse, noe som viste seg viktig under Karl XIIs 39 dagers lange beleiring av Akershus i 1716. Det ble innført murtvang i byen for å forhindre nye storbranner.

Da den nye byen var opprettet ble området der Oslo hadde ligget lagt ut som ladegård. Det var lenge et jordbruksområde, med bare noen få bygninger som bispegården, Oslo ladegård, Saxegården og Oslo Hospital. Først langt inn på 1800-tallet begynte det å komme bebyggelse i større skala i dette området.

Det er liten informasjon om Oslo før 1624, men Oslo ble, ifølge Snorres kongesaga, grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000, og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000. Oslo var en levende by med steinhus og sjøboder som i Bergen. Byen ble Norges hovedstad fra 1314 under Håkon V, men myndigheten over byen ble overtatt av København som følge av Kalmarunionen i 1397. Oslo hadde 7 kirker og 4 klostre og var kjent i hele Europa som en viktig eksport by og handelssted for bl. a huder og skinn og etter hvert trelast særlig etter at oppgangssagen kom på 1500-tallet. På den tiden var Sør-Norge dekket av eik. Muslimene hadde stengt Middelhavet. Nederlenderne vendte seg til Norge for å få tømmer til å bygge skipene sine. Gustav Wasa tente på Oslo i 1523 for å komme seg ut av Kalmarunionen. Men Norge fortsatte å være under Danmark. Oslo blomstret og var en vakker kulturby. I 1567 tente byens innbyggere på byen for å hindre at den falt under svenskene som hadde beleiret Akershus festning. For dette fikk borgerne 12 års skattefrihet av kongen. 

Etter reformasjonen ble katolisismen forbudt i Norge. All utdannelse foregikk i Tyskland ved Jesuittiske universiteter. I Europa raste 30-årskrigen mellom katolikker og protestanter. Chr IV gikk inn i krigen og tapte Jämtland og Herjedalen til Sverige ved freden i Brömsebro, august 1645 (Hannibalfeiden). Hannibal Sehested var svigersønn til Chr IV og eiet en tid Hvitebjørnbruket. Han organiserte den nyopprettede norske hæren og ledet den i felten.

Krigen skapte et stort behov for norsk tømmer. Produksjon og eksport av tømmer falt utenfor de strenge reglene for skatter innført av kongen, og plankeadelen vokste frem. Kongen trakk seg ut av trelasthandelen. Historikeren Edvard Bull d.e. har kalt Niels Toller d.e. det gamle Christianias mest “fremskudte mand”. Han var en av mange sønderjyder som slo seg ned i Norge og kom til å spille en betydelig rolle i landets økonomiske utvikling. Han drev krambuhandel, sagbruk og trelasteksport, skipsfart og kjøp og salg av eiendommer. Jens Juel, som var stattholder i perioden 1618–29, gjorde store innkjøp til offentlige formål og nye bygninger hos Toller. At Toller på kort tid ble byens rikeste mann og skapte seg en karriere, kan han nok takke stattholderen for og kanskje bybrannen? Etter hvert ble byen styrt av 10 opprinnelig danske familier – plankeadelen. Dette varte frem til slutten av 1800-tallet. I 1877 ble navnet Christiania fornorsket til Kristiania. Det gamle Oslo ble senere gravet ut takket være jernbanen. I 1924 skiftet byen navn fra Kristiania til Oslo. Ringen var sluttet. 

Kristin Eckbo