Arbeidet med å tegne kirken falt på Oberberghauptmann Joachim Andreas von Stukenbrock, som var en nøktern pietist som sørget for et meget enkelt ytre. Etter hans død overtok oberberghauptmann Michael Heltzen som med utpreget sans for dekorasjoner og utsmykning sørget for et rikt utstyrt interiør. Etter utdannelse fra Universitetet i København hadde Heltzen studert bergvitenskap i Tyskland i flere år. Under studieoppholdet i Tyskland hadde han fått med seg siste nytt innen kunst og arkitektur; rokokkoen, som han tok med seg inn i Kongsberg kirke. Sammen med billedhugger Henrik Bech og malerne Eric Gustav Tunmarck og Niels Thaaning skapte han det som regnes som hovedverket innen norsk rokokko. Utformingen av kirken var inspirert av Garnisons kirken i København.

Kirken har et stramt ytre, uten utskjæringer, men et særpreget og rikt interiør i rokokko, tidvis også kalt for senbarokken, som er en kunstretning og en epoke som etterfulgte barokken fra rundt midten av 1700-tallet. Rokokko er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike. Kunstretningen hadde effekt på mange aspekter av kunstartene, inkludert maleri, skulptur, arkitektur, interiørdesign, dekorasjon, litteratur, musikk og teater. 

Interiøret regnes som et av de viktigste rokokkoverk i Norge. Det rike interiøret står i klar kontrast til det stramme eksteriøret med glatte vegger, lite dekorasjoner og symmetriske vinduer. Kirken bærer preg av at det var to tyske fagfolk, med hver sin helt ulike stil, som stod ansvarlig for kirkebygget de 21 årene byggetiden varte.

Dens indre konstruksjon gjenspeiler det gamle bergverkssamfunnets strenge rangordning av byens borgere. Den pompøse kongelosjen er sentralt plassert vis-á-vis prekestolen, dog litt høyere enn presten. Dette markerte at kongen som da var blitt eneveldig, sto over presteskapet. Den videre statusinndeling ser man tydelig ved å sammenligne de adskilte losjene som var forbeholdt byens overklasse, med de mange og langt enklere sitte- og ståplasser beregnet på de lavere befolkningssjiktene. Fra de dårligste plassene ses ikke prekestolen. Mange sovnet under prekenen og ble vekket med dunk av en stav. Ingen preken skulle vare mer enn en time. Alteret som normalt ligger mot øst for å se Guds oppstandelse, er her plassert mot vest. Originale tegninger og andre beskrivelser av arkitektur og teknisk er uvanlig utførlige og godt bevarte for å være fra tidlig 1700-tall.

På grunn av det store tyske innslaget i bergverksdriften hadde kirken på slutten av 1700-tallet en norsk og en tysk prest som holdt gudstjeneste på de respektive språk.

Kongsberg kirke er i tegl og er den kirken i Norge med flest sitteplasser, med sine 2 400 sitteplasser. Historisk sett er det hevdet at 4 000 kirkegjengere kunne få plass i kirken samtidig. Største tillatte publikumsantall er i dag 1 100 med bakgrunn i brannforskriftene. Dette antallet inkluderer en del rene lytteplasser, slik at under konserter og lignende arrangement vil kapasiteten være fra 500-750 personer.

Det gamle barokk orgelet ble skadet i en brann og ble restaurert i 1999 til 1921. Det er det eneste rene barokke orgelet i Norge.

Det var 3 kirker før denne siste kirken. Byggingen av byen og de første gruvene startet i 1623. Kong Christian IV ble båret opp i åsen og pekte hvor byen skal ligge, nede ved Lågen. Det ble først bygget en kongebolig der hvor rådhuset ligger i dag. Her var et rom som var brukt som kirke. Prekenene ble holdt både på tysk og på norsk. Kongeboligen brandt i 1632. Etter bybrannen ble planer om en ny kirke raskt lagt frem og bygging igangsatt. Denne nye kirken ble passert i nordre del av kirkegården, og lå øst-vest som en korskirke omtrent der Kongsberg rådhus ligger i dag. På denne tiden var produksjonen i gruvene på sitt beste og kongen hadde mye penger.

Den nye, nå gamle gamle kirken var nokså raskt i forfall grunnet store vedlikeholdskostnader. I 1721 bevilget kong Frederik IV 12 000 riksdaler fra Sølvverkets kasse til en ny kirke. Pengesummen var stor, men ikke nok, og forfallet fortsatte. Da påfølgende kong Christian VI så forfallet ved et besøk i 1733, ble det endelig fortgang på planleggingsarbeider med en ny kirke. Treverk og inventar fra den gamle kirken ble solgt, og mye av det endte blant annet i Lyngdal kirke i Flesberg.

Kongsberg blir etter hvert en stor by. I 1720 var det 8000 innbyggere.

Fra kirken gikk turen til lunsj på Bakeriet, Nytorget hvor vi fikk snitter og kake. Derfra vandret gruppen til Bergverksmuseet.

Norsk Bergverksmuseum er nasjonalmuseum for bergverksdrift. Museet som ligger i Kongsberg sentrum har tilhold i Kongsberg Sølvverks gamle smeltehytte fra 1844. I henhold til legenden skal Kongsberg sølvforekomster, som ligger ca. 80 km vest for Oslo, ha blitt funnet av en ung pike og en ung gutt som gjette kyr i fjellet. Sølvet skal ha blitt funnet da stor-oksen skrapte vekk mosen fra berget.

Kongsberg sølvverk var et norsk bergverk som var i drift i 335 år, først fra 1623 til nedleggelse i 1805 . På grunn av den sosiale nøden som fulgte nedleggelsen, opprettet staten i 1806 et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved bergverket. Etter noen år åpnet gruvene igjen og ble endelig avsluttet i 1958. Det var landets største bergverk målt i arbeidsinnsats, med anslagsvis 300 000 nedlagte årsverk pluss omfattende sesongarbeid med skogsarbeid og kjøring. Museet viser gjennom forskjellige utstillinger hele den over 330 år gamle historien til gruvedriften i Kongsberg. Vi fikk her en innføring i gruvearbeidernes kår. Guiden fortalte at gruvearbeidernes kår faktisk var bedre enn de fleste andre arbeidere på den tiden. Man måtte være fylt 18 år for å få jobb i gruvene. Dette fordi man ville at de fleste skulle ha utdannelse fra det Kongelige Norske Bergseminarium på Kirketorget som Michael Heltzen grunnla i 1757. Alle arbeiderne og deres familier fikk gratis legehjelp ved ulykker. Gruvearbeiderens barn fikk skolegang. Arbeidernes lønn ble betalt i sølvmynter en valuta som arbeiderene hadde tillit til. Betaling i form av sjekker eller papirpenger ble ikke akseptert. Nærmere undersøkelser viser at de gode kårene kanskje ikke var helt riktig.

Til å begynne med var det motstand blant bønnene mot gruvedriften. Bønnene ble pålagt plikter med å huse og bespise de tyske embetsmenn og arbeidere som kom til gruvene mot en ganske dårlig betaling. Det ble opprør som ble slått ned av den danske hæren. Mange av de norske bondelederne ble henrettet. Etter hvert fikk også norske bønder tilbud om arbeide i gruvene. De kunne gå på Bergseminariet og få den nødvendige utdannelsen.

Fra starten ble berget drevet ut med fyrsetting i tillegg til fysisk uthakking med hammer og meisel. Det ble eksperimentert med krutt fra 1659, regulær kruttdrift fra 1681.

Gruvedrift i det spesielt harde Kongsberg-fjellet var kapital- og kraftkrevende, så verket gjennomgikk i hele sin driftstid konstant teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen. Før elektrisiteten kom, sørget et omfattende kunstig damanlegg med renner og vannhjulsdrift for kraft til gruvenes heissystemer.

De stadig dypere gruvene krevde drift av stoller for uttransportering av malm, vanndrenering og utlufting av avgasser fra fyrsettingene. Virksomheten var i begynnelsen dominert av tyskere som ble rekruttert fra saksiske bergverk. Gruvene ble gitt tyske navn og administrert etter mønster av hevdvunne tyske bergrettstradisjoner. Utviklingen av verket var høyt prioritert av den dansk-norske staten, og Norges første offentlige kjerrevei ble bygget i 1624 til Hokksund som transportvei for gruveselskapet.

Bergverksarbeidet var forferdelig, og de ansattes eneste privilegium var sykelønns- og pensjonsordningen med halv lønn. De som arbeidet i selve Kongsberg, hadde en arbeidsdag fra kl 4 om morgenen til kl 17, med innlagte hvilepauser. Lørdag var arbeidsdagen en time kortere. Morgenskiftet utenfor byen begynte kl 5:30, eller kl 6 i gruver som lå lenger fra byen. Noen måtte stå opp kl 3 om natten for å rekke frem til morgenskiftet. Nisten lå i lommen, på ryggen hang en kagge med tynt øl. Arbeideren bar med seg hakke og fakkel. Bruddet kunne befinne seg flere hundre meter nede i fuktige, iskalde sjakter, en voldsom overgang når arbeideren ofte hadde gått seg varm og svett. Arbeidsulykker skjedde ukentlig. Stiger raste sammen så arbeiderne falt ned. Når heisanordningene raste sammen, styrtet digre malmtønner nedover og traff arbeiderne med ødeleggende kraft. De fleste ulykker skjedde under selve malmbrytingen, iblant ved sprengning, der folk ble truffet av løse blokker, eller ladningen gikk av for tidlig, som da kruttsekken på ryggen av en arbeider ble antent og sprengte ham i filler. En skyteulykke kostet en mann en fot og en arm og begge øynene, slik at han måtte ledes omkring i byen av barna sine. Brytingen kunne også skje ved oppvarming, der et kraftig bål ble tent inn mot klippen. Når denne var glohet, måtte arbeiderne hakke løs så mye masse som mulig før steinen kjølnet. Bålet reduserte oksygenet ytterligere i den allerede dårlige luften som også var tykk av røyk og støv. Rosted skrev at bergmennene hostet opp noe som lignet bek eller tjære, og utviklet symptomer som lar seg gjenkjenne som lungekreft, silikose, kronisk bronkitt og kanskje tuberkulose. Tørsten kunne også drive arbeidere til å drikke av det skadelige, sterkt mineralholdige vannet som rant fra bruddene. Morgenskiftet var over i totiden, og ettermiddagsskiftet holdt på til noe over midnatt. Berglegen hadde to timer hver morgen avsatt til å undersøke sykdom og skader hos arbeiderne. Arbeidere med lettere luftveissykdommer fikk utlevert «ståsedler» som ikke tillot sykefravær, men ga rett til en viss mengde gratis medisin. De sengeliggende mottok «kranksedler», men fikk samtidig lønnen halvert, slik at dette var siste utvei. Kongsbergs sykehus hadde bare 5-10 sengeplasser, reservert for gamle, fattige, kronisk syke og folk med kjønnssykdommer.

På 1700-tallet kom sølvverket på norske hender, og driften ble jevnere. I fire mils omkrets var bøndene forpliktet til å arbeide for verket. Mot «rimelig betaling» måtte de påta seg pliktkjøring, hogge ved og brenne trekull. Det het det at funksjonærene lurte arbeidere med regnestykket 4 + 5 = 19 for hva de betalte ut i varer. Det samlet seg opp mye sinne blant sølvverksarbeiderne som en gang truet bergskriveren: «Lønn skal du skaffe oss, ellers drar vi tarmene ut av livet på deg.» Han klarte å rømme ved hjelp av to menn som dro ham opp gjennom skorsteinen i bryggerhuset. Rundt år 1800 var hver tiende sølvverksarbeider en gutt under femten år.

Gruvene i Kongsberg skapte storhandel mellom Hardanger og Østlandet, gjenspeilt i stedsnavn på Hardangervidden som Kongsbergnuten, Kongsbergvadet, Kongsberghelleren. På Østlandet var talg en mangelvare, men nødvendig til belysning. Bare i løpet av to måneder i 1744 tok sølvverket imot 16.200 kilo talg til å lyse opp gruvegangene, fraktet vestfra på kløvhest.

Driften ved verket nådde en topp i 1770-årene da over 4 000 personer var direkte knyttet til produksjonen. 1750-årene, 1760-årene og 1770-årene var sølvverkets storhetstid. I 1805 ble gruvedriften innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster til tross for betydelige investeringer. På grunn av den sosiale nøden som fulgte nedleggelsen, opprettet staten i 1806 et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved bergverket. Jacob Aall lyktes i å få innført en ny bergverkslov og forbedret driften ved sølvverket.

I 1810 la en stor bybrann mye av bergstaden Kongsberg i aske. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt, om enn i mindre skala enn tidligere. Man forlot ideen om bred drift på mange gruver og valgte å satse på færre og mer sølvsikre gruver. Kunnskapen om hvor sølvet var mest sannsynlig å finne ble nå også stadig mer treffsikker. Det ble gjort betydelige nye malmfunn særlig i 1830-årene og 1860-årene. Den spesielt rikholdige Kongens gruve ble drevet til en dybde av over 1 000 meter. Verket utvant sølv helt frem til nedleggelsen, men fallende sølvpriser skapte etter hvert årvisse underskudd som ble begrunnelsen for det endelige stortingsvedtaket om nedleggelse 17. mars 1957. Da hadde selskapet i flere år tjent mer på sine store skogeiendommer enn på selve gruvedriften.

I 2013 ble en mann dømt til fengsel i ett år og to måneder etter å ha tatt seg ned i de stengte gruvene og stjålet sølv og krystaller. Den ene inngangen ble i ettertid blokkert med en stor stein, men nye innbruddstyver gravde seg forbi den i 2017. Sølvet fra Kongsberg er ettertraktet blant samlere, og på lukkede nettsteder omsettes det for millionbeløp.

Fra Bergverksmuseet gikk turen videre til Hoksund og Nøstetangen museum.

Nøstetangen glassverk (1741–1777) var Norges første glasshytte for fremstilling av krystallglass (hvittglass) og lå på Nøstetangen i Hokksund, på odden der Vestfosselva renner ut i Drammenselva.

Glassverket ble anlagt av Det Norske Compagnie (etablert 1739) i Christian VIs tid som konge av Danmark-Norge for å forsyne begge riker med finere bordglass. Man ønsket ikke lenger at tømret i Danmark skulle brukes til glassverk, det var ikke så mye skog igjen i Danmark og glassverk trengte mye skog til fyring av smelteovnene.

Til å begynne med ble det satset på både hvitt glass og grønt glass. Men grønt glass, buteljer og apotekerglass, ble i 1748 flyttet til Aas grønne glasshytte i Sandsvær.

Glassverket var avhengig av fagarbeidere fra England og Tyskland. De trengte en hyttemester som overvåket produksjonen, blanding av råstoff var hans hemmelighet. I tillegg hadde de behov for glassblåsere, forblåsere blåste ut en klump fra smelta i en form og ferdigmakere som fulførte formgivningen ble først hentet fra Engeland.

I tillegg til dyktige glassblåsere hadde Nøstetangen dyktige glasslipere og glassgravører, også disse hentet fra utlandet.

I 1746 dukker navn som Müller, Gerner, Wentzel, Dischler og Gundelach opp i dokumentene fra verket. Samme år kom også Wentzel fra Thüringen i Tyskland, han ble hyttemester fra 1768. I 1755 kom det flere dyktige engelskmenn, Gustav Holm, William Brown og Siegfried Ledel.

Frederik V besøkte Norge i 1749, da var han også på Nøstetangen og ble mottatt med hyllest av pastor Grave.

Sr. Peter Holm som var bestyrer ved Nøstetangen ble i 1751 sendt til Tyskland for å skaffe flere fagarbeidere. Det førte til at blant annet at Michel Mendel og Christian Haintz kom til Eiker.

I 1753 ble major Herman von Storm ansatt som glassverksdirektør. Samme år ble smelteovnanlegget bygget om. Glassverket knyttet til seg enda flere av de beste blåserne og gravørene fra England og Böhmen. James Keith (1722–1802) var en av dem. Han kom fra England og utviklet mange av modellene, blant annet den første lysekronen i Newcastle-stil.

Nøstetangen fikk monopol på produksjon av krystallglass (hvittglass) i Norge og Danmark. Hoffet i København, adelsfamiliene og rike kjøpmenn var de største kundene. Men også vanlige folk kunne kjøpe glass, men gjerne da med en enklere former og uten graveringer

Glassene fra Nøstetangen var inspirert av både tysk og engelsk stil, og gravyrene bar preg av rokokko. Kunstneren og gravøren Heinrich Gottlieb Köhler, fra Schlesien, regnes som den dyktigste av gravørene, etterfulgt av Villas Hansen Vinter, som opprinnelig var Köhlers svenn. I 1760 begynte de med forgylling av glass og ansatte Madame Vacano. De begynte også med maling av glass og ansatte Cathrine Vattern.

Den dyktige gravøren Johan Albrecht Becker var kommet til Nøstetangen i 1767.

Fra 1770 ble aktiviteten på Nøstetangen nedtrappet. Småglassproduksjonen i ordinært hvitglassgemeng ble overflyttet til Hurdal og Hadeland Glassverk. Gravørene Køhler, Vinter og Becher forlot verket og etablerte seg som selvstendige gravører, Køhler i Christiania 1770, Becher på Bragernes i 1772, mens Vinter hadde en mer omreisende praksis som var løst tilknyttet Becher på Bragernes. I perioden 1770-1776 var produksjonen svært begrenset til stykkarbeider og spesialbestillinger i krystallgemeng.

I 1777 var det imidlertid slutt for godt og all produksjonen av småglass og krystall ble samlet på Hurdal Glassverk. Senere skulle denne produksjonen bli flyttet til Gjøvik Glassverk.

Da hadde det på Nøstetangen vært en produksjon på over 100 forskjellige modeller.

Lysekronene i Kongsberg Kirke

I Kongsberg kirke henger tre lysekroner fra Nøstetangen som Köhler selv tegnet, men Keith var sikkert også med på arbeidet. Arbeidet med jernstengene til kronene ble utført av Andreas Jensen Bryde som var mestersmed ved sølvverket på Kongsberg. Lysekronene tok det flere år å lage, de var ferdig i 1766 og hengt opp i kirken i 1771.

Det er en stor midtkrone og to like sidekroner. De er bygget opp som alle Nøstetangenkronene vi kjenner med armer som går ut fra en midtakse. Kronene har et jernskjelett som kombinerer de to hovedformer: konsollkronen hvor armene springer ut fra konsoller på en midtakse, og lyrekronen, hvor armer med vridde rifler og bøyler danner sammenhengende lyreformer. Samtidig har kronene sirkulære bøyler som går i bue fra lyrebøylenes ytterpunkt og inn til en konsoll på midtaksen. Alle deler, både armer og konsoller, er kledd med glass. I stor utstrekning er det anvendt farget glass i manganfiolett og koboltblått. Det er også noe anvendelse av andre farger, som grønt i blomsterstengler. Lysholderne sitter til dels gruppert i «buketter» med en stor lysholder omgitt av en krans av mindre. Nederst er det en stor glasskule, fylt med farget veske. Alle kronene er rikt utstyrt med «zirater» som blomster, krumme «gemshorn», spir og hengende glass og prismer (pendeloquer).

Den midterste lysekronen er den største, tre meter høy, og er for 36 lys. Den har seks lyrebøyler, 1/3 av glasset er i manganfiolett og den har ca. 300 zirater, noen helt unike: Dannebrogsordenens stjerne og Elefantordenens elefant. Dessuten har den en stor krone i glass og metall øverst på midtaksen

De to sidekronene er for 27 lys, har tre lyrebøyler, her er det anvendt manganfiolett og koboltblått og de har ca. 175 «zirater».

Lysekronene er unike i verden, med uvanlig komplisert konstruksjon og imponerende variasjon.

Under andre verdenskrig ble lysekronene tatt ned, pakket bort og gjemt i en av de mange sølvgruvene i området.

Det var en fantastisk flott tur.

Kristin Eckbo