REFERAT FRA ARRANGEMENTET I FORBINDELSE MED BYDELSDAGENE 2024.

OM LUFTFARTSHISTORIE PÅ EKEBERG.

Omvisningen ble arrangert av SAH som bidrag til Bydelsdagene i Nordstrand bydel. Den ble lagt opp som en rusletur på Ekebergsletta og Brannfjell, med omviser Jens Treider.

Luftfartshistorien på Ekeberg er mangslungen, med etpar berømte hendelser og med store planer - som det aldri ble noe av. Dertil handler det seg ikke lite om hvordan man kunne skyte ned luftfartøyer som truet. Det var meldt vindfullt og utrygt vær. Vi slapp regn, men fikk luft så det holdt «under lueskygga». Fordi så mye av historien ikke har efterlatt seg synlige, fysiske minnesmerker, måtte levendegjøringen av historiene mye basere seg på gamle fotos, som kunne gi brukbare inntrykk. Oppmøtet var på Simensbråten/ Ekeberg skole, og totalt var det mellom 15 og 20 oppmøtte, når alle telles minst en gang..

1.             Luftskipet Norge N1

Roald Amundsens luftseilas over Nordpolen var et stort prosjekt som startet med avhenting av luftskipet i Roma, og flyvning via England, Ekebergsletta, St.Petersburg, Vadsø, Ny Ålesund på Svalbard og derfra til Teller i Alaska. Der havarerte Norge N1. På reisen var luftskipet avhengig av fortøyningsmaster der det kunne bunkre og få nye forsyninger og besetningen hvile ut. Mastene var store, 35m høye, og det måtte reises master i både Vadsø, Ny Ålesund og på Ekebergslatta. «Vår» mast ble revet av Tyskerne under krigen fordi den lå tett ved det store luftskytsbatteriet på nordre del av Sletta. Fundamentene ligger der fortsatt, og det er en minnesten her. Mastene i Vadsø og i Ny Ålesund er fortsatt på plass – snart 100 år gamle! Nordpolen ble nådd 26.mai 1926 og ingen hadde før vært der. Vår lokale flyverhelt Hjalmar Riiser-Larsen førte luftskipet for Amundsen.

2.             Grossbatterie «Anton»

I samme område som Amundsens mast, ble det største luftskytsbatteriet i Oslo-området bygget ut av tyskerne under siste krig. Det var (7 eller) 8 «FLAK-kanoner» og både støtteutstyr, radaranlegg, minefelt og annet. Området ble regelrett «endevendt», men alt ble efter freden fjernet. Det er ingenting å kunne vise frem i terrenget. Kanonene hadde kaliber 88mm. FLAK vil si Fliegerabwehr-kanone, vi sier antiluftsskyts på norsk

3.             Antiluftsskytskanon også på toppen av Brannfjell

Helt oppe på det høyeste punktet på Brannfjell fantes det også stillinger for antiluftsskyts-kanoner. Disse finnes det gode ruiner fra fortsatt; tre ringformede betongmurer med enkelte rester efter skinnegang o.a. Disse er fra 1. verdenskrig, men de var kun forberedte stillinger. Det ble trolig aldri montert noen kanon på noen av dem. Det ble forberedt slike stillinger også andre steder, bl.a. på Håøya ved Drøbak. Derfra har vi fotos, som ble gitt tilbeste, og selve kanonen kan sees på Forsvarsmuseet. De skulle beskytte hovedstaden mot luftskipsangrep  – ikke fly. Først mot slutten av omvisningen, dro de mest interesserte helt opp til toppen. Forøvrig ble fortellingene om kanon Puteaux, tilvirket i Frankrike i 1898 som 75mm feltkanon, illustrert ved fotografier.

4.             Meridianstøtten

Medianstøtten vest for Ekebergveien ble reist som det nordlige endepunkt for oppmålingen av en grundlinje i en jordbue, for å undersøke jordens størrelse og form. Målingen var en del av et internasjonalt samarbeidsprosjekt i 1864. Det sørlige endepunktet finnes i Kittel Nielsens vei, 3.947,454m sør for denne. Ved støtten er det en god forklarende tekst, så vi viser til denne. Dette er om geodesi, som også er omtalt i en av årsrapporten til SAH. Det finnes flere andre oppmålingsmerker her på Sletta i tillegg til Meridianstøtten.

5.             Ekebergsletta

Sletta er «flat som en pannekake» og ble slitt ned slik av havet, altså egentlig en «havslette». Den ligger godt under den marine grensen her i området. Den var eiet av stamhuset Ekeberg som drev gårdsdrift m.v. I vår sammenheng er det interessant å vite at det ble arbeidet ganske mye for å etablere en hovedflyplass her i mellomkrigsårene. Det ble innkjøpt store arealer, og det var planer for ytterligere kjøp, for å realisere dette. Som kjent ble det ikke noe av, ikke minst fordi en luftfartsekspert fra Lufthansa i Tyskland advarte mot kastevinder og kraftig turbulens opp langs Ekebergåsen. I stedet ble en foreløpig hovedflyplass etablert på Gressholmen – for sjøfly, som man kan forstå – inntil man fikk bygget Fornebu flylass. De eneste flygningene idag er modellflyene, som bruker cricket-«runwayene» som rullebaner, og alle som må ha fri plass for «kiting» og tilsvarende sportsaktiviteter. Ellers domineres Sletta av fotball og cricket – og som mellomlanding for utallige gjess og ender på vår- og høsttrekk!

Sletta ble siden forsøkt regulert til småhusområde, som det ikke ble noe av, det heller. Vi tillater oss å si heldigvis! Ekebergbanens sidespor kom og forsvant, trikkelinje mellom Jomfrubråten stasjon og Simensbråten stasjon ble lagt tvers over sletta – men er forlengst lagt ned.

Idag er sletta svært verdifull p.g.a. sitt store og flate, åpne areal, hvor det arrangeres fotballturneringer av verdensformat, Norway cup, konserter o.a. 1959 var det Landbruksutstilling her, kanskje det største av alle arrangement som er arrangert her i byen, og svært populært. Slikt trenges Sletta til fortsatt, men vi ser at det dessverre spises mer og mer arealer til særbruk: Fotballarenaer gjerdes inn og kan ikke brukes fritt, slik Sletta skal. Campinglivet eser ut og ny bebyggelse kommer til.

6.             Julemerkehusene

Norske Kvinners Sanitetsforening solgte jule-frimerker i årevis og fikk inn penger nok til å bygge de ti, små, røde hyttene i bakken opp mot Brannfjell. De stod ferdige i 1919 og ble lånt ut til tuberkulose-rammede familier som kunne trenge frisk luft og mye sol og natur. Til byjubiléet for Oslo i 1924, spanderte utflyttede oslo-borgere i Amerika 9 hytter til. Det er de okergule husene, ble kalt «Minnegavehusene» og brukt til samme formål. Ett er brendt, det er følgelig tilsammen 18 små hus her.  Kommunen eier siden 1992 alle – og lar dem dessverre stå til forfall..... De er viktige, «sosialhistoriske» kulturminner av første rang!

7.             Hoppbakken

Til erstatning for de tre Bekkelagsbakkene, i østhellingen ikke langt nedenfor Lambertseter, reiste kommunen hoppbakken på Brannfjell i 1979. Her kunne man strekke seg til ca. 25m. i de lengste hoppene. Det ble aldri noe «sus» over denne bakken, som forfalt svært raskt p.g.a. manglende vedlikehold, tilslutt brandt ovarennet.                

Til avslutning spaserte de mest ihuga deltakerne opp til toppen av Brannfjellet og ble orientert både om den store masten og reservevann-reservoaret på toppen her, i tillegg til å se kanonfundamentene. Vel tilbake til utgangspunktet var klokken blitt vel 21 – altså tre timers tur i skikkelig kraftig sør-vest vind!

Jens Treider